Teater
De Tre Musketerer – fanmeldelse
«DE TRE MUSKETERER» PÅ FOLKETEATERET.
Alexanders Dumas’ historie om De tre musketerer har vært utgangspunktet for utallige både skrevne og filmatisert versjoner gjennom mer enn hundre år. Alexander Mørk Eidems versjon ligger langt unna dem alle! Kronologisk følger vi Dumas’ historie og persongalleri, men på Folketeateret forsøker ikke D’Artagnan bare å bli musketer i 1600 tallets Paris, han er samtidig en trøndersk puddelrocker som drømmer om å bli med i bandet til de tre musketerene Athos, Aramis og Porthos. Selve historien må sies å være underordnet i denne forestillingen, hvor lag på lag med effekter legges utenpå både handling og karakterer og skaper et fantastisk helaftens show. Scenografien med kostymer, kulisser og rekvisitter er en sann blanding av barokktidens og åttitallets effekter, og det fungerer!
Trond Fausa Aurvåg briljerer i dobbeltrollen som homofil og særs umoden Kong Ludvig XIII, og er samtidig sin egen fiende i en overraskende utgave av den engelske hertugen av Buckingham. Kontrasten mellom hans høflige engelske overklasseaksenten, blant annet i dialog med sine edlere deler, og framtoning som britisk punker må oppleves!
Nader Khademi gjør en hysterisk festlig, drapsglad og «deilig» figur som kardinalens leiemorder. Dessverre dør han forholdsvis tidlig i annen akt, mens vi gjerne skulle hatt ham med lengre!
Ingen nevnt, ingen glemt om de øvrige rollene og ensemblet. Sammen bidrar de til å gi oss en forestilling vi sent vil glemme, og skuespillere vi gjerne forbinder med tyngre roller spiller på helt andre registre. Prøvetiden må ha vært alt annet enn kjedelig, og det skulle vært interessant og visst hvordan det ser ut inne i Mørk Eidems hode mens han jobber fram en forestilling som denne!
«IT’S A CRAZY, CRAZY, CRAZY NIGHT…!»
I denne forestillingen er nemlig alt lov og «over the top»! «En for alle og alle for en» er erstattet med «sex, drugs and rock’n roll!» Moralen er gjennomgående tvilsom, men fordi det hele blir så vilt kjøper vi det ukritisk. D’Artagnans mor oppfordrer sønnen til å komme seg ut i verden og «ligge rundt», kong Ludvig XIIIs viser en lite skjult interesse for unge gutter, det myrdes barn og utøves tortur og det bannes over en lav sko: «f*ck, f*ck, f*ck!» Alt ledsaget av en imponerende hitrekke fra åttitallet, og gjensyn med glemte moves, jazzballet og Dirty Dancing. Et plutselig innslag fra Svanesjøen og Fugledansen fremført som menuett bidrar til å gjøre stykket til den absurde opplevelsen det er. Innimellom går assosiasjonene til Monty Phyton, i neste øyeblikk kunne vi vært på show på danskebåten og ikke minst er vi på rockekonsert med høy allsangfaktor og har vanskelig for å sitte i ro på setet.
INGEN DØDPUNKTER.
Kontraster og overraskende vendinger er det i det hele tatt mye av i forestillingen. Den kyniske kardinalen gjør et raskt hamskifte før han fremstår som Michael Jackson, og musketerene kjemper med gitarer og rock mot vaktgardens sviskepop. Tempoet i stykket holdes oppe av et energisk ensemble og skuespillere med perfekt timing. Kostymene er kule og overdådige og utfyller det musikalske – eller omvendt! Mørk Eidem, scenograf Erlend Birkeland, koreograf Roine Söderlundh og Andreas Utnem som musikalsk ansvarlig, får det til å fungere som en helhet. Vi hadde ikke ett kjedelig sekund de tre timene forestillingene varte. Og vi kunne gjerne sett den igjen! Forestillingen er vist i Stockholm med stor suksess – nå er den i Oslo, og det kunne vært utrolig morsomt om Mørk Eidem også fikk innpass på Londons musicalscener! Vi kan ikke skjønne annet enn at forestillingen har potensiale til det.
Kjersti Kleiven
