Say Hello
Chicago på Oslo Nye – fanmeldelse
Chicago på Oslo Nye Teater
Chicago, én av verdens mest spilte musikaler, settes igjen opp på Oslo Nye. Musikalen inneholder en rekke kjente låter, som ”And All That Jazz”, ”When You’re Good To Mama”, ”Cell Block Tango” og ”Nowadays”. Handlingen er lagt til 20-tallets Chicago, Illinois. Roxie (Hilde Louise Asbjørnsen) dreper sin elsker, og Velma (Eli Stålhand) sitter inne for drap på sin ektemann og hans elskerinne. For å slippe unna dødsdommene, utnytter de media ved hjelp av den berømte og korrupte advokaten Billy Flynn (Dennis Storhøi).
Musikerne binder sammen forestillingen
Forestillingen settes i gang av et live nimanns orkester, som gjør en svært god jobb gjennom hele forestillingen. Det er få talte dialoger i Chicago, så musikerne gjør det viktige arbeidet med å binde sammen hele forestillingen. I ouverturen og spesielt i det instrumentale åpningsnummeret i 2. akt, får orkesteret briljere, leke seg og være i fokus – de er dyktige musikere, ledet av kapellmester Petter S. Kragstad.
Ensemblet, som består av relativt unge dansere, imponerer stort. De leverer både dans og sang på høyt profesjonelt nivå, og bringer mye energi og spilleglede til forestillingen. Jeg vil nesten våge å påstå at det er ensemblet som bærer forestillingen. Oslo Nyes scenegulv er nokså lite, så her har koreograf Marianne Skovli Aamodt og scenograf Ola Bråten gjort smarte avgjørelser for å utnytte rommet.
Underholdende fra start til slutt
Chicago er en underholdende fornøyelse fra start til slutt. Her får man servert både sang, dans, glitter og fjær, tryllekunster, humor og et utmerket liveorkester. Buktalerscenen er morsom og imponerende – Asbjørnsen og Storhøi har en utrolig timing. Også rettsaksscenen skiller seg ut som et av de spesielt underholdende numrene. Ensemblet bidrar her til mye humor, høyt energinivå og overraskende elementer. Andre høydepunkt er Dennis Storhøis entrénummer ”All I Care About” og Sindre Postholms ”Mister Cellophane”.
Tunge temaer fremstilt gjennom humor og satire
I løpet av de 2,5 timene blir tunge temaer som vold, drap og korrupsjon framstilt gjennom humor og satire. Jeg sitter å venter på at noen i Chicago skal røre meg. For ingen av hovedkarakterene vekker sympatiske følelser, og man kan ikke identifisere seg med noen av dem. Roxies mann (Sindre Postholm), dumsnille og naive Amos, er den eneste man kan få noe medfølelse for. Selv om Postholm spiller rollen godt, er karakteren likevel ikke identifiserbar.
Regissør Svein Sturla Hungnes og koreograf Marianne Skovli Aamodt har jobbet godt med musikalen, og Svein Selvig og regissørens oversettelse til norsk virker naturlig og velfungerende. Chicago står igjen som en underholdene og energisk musikalopplevelse.
Marthe Tjernagel Elgesem
Kjøp billetter her!
